Når det er lockdown på alvor.

Det er driv i fortellingene, og karakterene er troverdige. Som leser lurer du på hvordan det går med med både føll og avkom hos dyr såvel som hos mennesker. Det er interessant hvordan Lunde beskriver thakienes instinkter, hierarkier og omsorgsevne, og samtidig hvor vanskelig det samme kan være for menneskene. For eksempel nærhet og følelser til partner eller barn.

Det er spesielt å lese om fortellingen som er lagt til Norge, særlig i denne koronatid. Her snakker vi lockdown på alvor. Butikkene og apotekene er stengt. Ikke bare stengt, de finnes ikke folk der lenger. Strømmen har gått, folk forlater hus og hjem, og vandrer mot nord. Vandrerne som de kalles, har slettes ikke allitid edle hensikter, for de er sultne.

Du skjønner du leser en god bok når du skamsvir middagen..

Przewalskis hester er en slik bok. En bok om thakier, de mongolske villhestene, om både dyr og menneskers livsvilkår.

Tre gode fortellinger nøstes opp i tre ulike tidslinjer. Dette grepet har Maja Lunde også brukt i de to foregående bøkene; Bienes historie og Blå, den mye omtalte klimakvartetten. Fjerde bok har ikke kommet ut enda.

Det som er interessant i denne boka er hvordan vi blir kjent med thakiene en helt spesiell dyrart. Om hierarkiet, omsorgen og livsgrunnlaget for disse dyrene. Samtidig ser vi vår egen art, homo sapiens og våre livsstrukturer, gjennom bokens hovedkarakterer. Det er vanskelig med nærhet og følelser. Det er vanskelig å forstå sine nærmeste. Dette kommer særlig frem i historien om Karin og hennes sønn.

Men hva gjør det med oss når livsgrunnlaget rammes, grunnet klima, global warming. Hva gjør du som mor for å bytte til deg litt mat, til din eneste datter? Hva må til for å få en dvask torsk, eller et stykke kjøtt? Hva gjør du når du må ta livet av husdyra fordi høyet er råttent? Hva gjør du når du må partere dyra, salte og tørke kjøttet, og legge i lake?Fryseren virker ikke..

Det er uhyggelig, selv om uhyggen kanskje er mer dempet her enn i Biene og Blå, men det er håp. Heldigvis.

Les den!

Det er ikke boka som er problemet. Det er hvordan vi formidler den!

7B62B56D-AF01-40C0-8D29-F539F24C0A10.jpeg

Det er 500 år siden den første boka ble trykket i Norge, og i den anledning gjøres det en enorm satsing for boka.

Nasjonalbiblioteket har fordelt store penger utover det ganske land for å løfte boka, litteraturen og litteraturformidlinga. Det er ikke bare en diger fest, dette er samtidig en stor nasjonal dugnad for å fremme boka og ikke minst lesing.

Kronprinsessen reiste før sommeren på banen fra øst til vest i Oslo for å møte forfattere og litteraturformidlere. På den måten ville kronprinsessen være med å løfte frem god og viktig litteratur for de unge. Det er veldig fint. Litteraturen trenger fanebærere. Det var et flott og innholdsrikt program hun presenterte, med både forfattere, slampoeter og rappere.  I forbindelse med litteraturtoget, sa Kronprinsessen følgende til NRK, «Jeg tror det er viktig at vi som foreldre og voksenpersoner prøver å inspirere ungdom til å lese litteratur om tema de er opptatt av». Det er ikke vanskelig å være enig i at vi som voksne skal anerkjenne den litteraturen de unge leser, den tematikken de er opptatt av. På den annen side, jeg tror ikke voksne har særlig stor påvirkningskraft når det gjelder hva de unge skal lese. I alle fall ikke oss foreldre. De unge henter inspirasjon hos hverandre, og gjerne dem som er et år eller to eldre enn dem selv. De finner inspirasjon på sosiale medier som instagram og snap, på blogger og youtube, og ikke minst i TV-spill og serier. Kort fortalt befinner barn og unge seg på digitale plattformer de fleste av døgnets 24 timer. Digitale medier appellerer voldsomt til de unge. Dette kan vi like eller mislike, men skal vi lykkes med å tilrettelegge for litteraturformidling overfor barn og unge må vi stille oss spørsmålet hva det er som gjør digitale plattformer så attraktive.

Ifølge Hannah Aukland, stipendiat ved OsloMet, er noe av grunnen til at de unge velger den digitale plattformen, det visuelle universet man finner der, og at de ønsker å ‘tilegne seg fortellingen så fort som mulig. Persepsjonen av bilder går raskere enn å lese en tekst’. Å lese en vanlig tekst er en langsom aktivitet. Det tar tid, og nettopp det skaper utfordringer for de unge som ønsker at ting skal gå raskt. Vissjeg har skjønt Aukland riktig, stiller hun bl.a. spørsmålet «hvordan få teksten så effektiv at den faktisk holder på leseren?» i sitt doktorgradsarbeid. Det er en utfordring først og fremst for de som skriver og/eller tegner, men i neste omgang også for dem som legger til rette for god litteraturformidling. En annen utfordring er at de unge ønsker «produkter som bedre utnytter teknologiens muligheter til dialog».(Leserinnlegg i Dagsavisen, av Kristin Ørjasæther (Direktør Norsk Barnebokinstitutt) og Anne Skaret (Phd, Norsk Barnebokinstitutt). De unge ønsker dialog, de ønsker å være aktive deltagere i en historie, ikke bare passive mottakere av en fiks ferdig fortelling. Det er typisk for spillene som de unge bruker tid på. Et annet eksempel er Skamserien, der så vi hvordan de unge tok i bruk sosiale medier i serien, men også utenfor serien. Seriens forfatter og produsent skapte en fiksjonsrealisme som trigget ikke bare de unge, men også de voksne viste det seg. Det er denne deltagerkulturen som viser seg å være et suksesskriterium for levende digitale formidlingsarenaer.

I Skien lager vi Appelsinia litteraturfestival for nærmere 4000 barn og unge i september. I all hovedsak formidler forfatterne fra boka, av og til i samspill med illustratør, eller alene. Det legges vekt på lesing/fortelling og dialog. Men har dette noe for seg når de unge aller helst vil glo på en skjerm? Svaret er ja. Norge har noen av verdens beste barne- og ungdomsbokforfattere, det er kvalitet fra perm til perm. Det er ikke der skoen trykker. Appelsinia litteraturfestival har vi opplevd en rekke genuine formidlingssituasjoner, der høytlesning med innlevelse er eneste virkemiddel. Det virker ekstremt godt på de unge, og er av stor verdi.  Like fullt bør vi spørre oss om det er noe å lære av det digitale uttrykket, den digitale formen? Selvsagt er det det. Vi kan helt sikkert væremer hugget, formidle mer via sosiale medier enn det vi gjør idag. Kanskje kunne bibliotekene hatt en «Bibliosista»? En som er ekspert på å formidle bokas innhold kjapt og enkelt på Snap og Insta, for på den måten å nå de unge, via en skjerm. Bibliosista kunne ta utgangspunkt i et tema, i plotet, i karakter osv. Slik lager vi en forbindelse mellom form og innhold som passer de unge, og slik oppretter vi en dialog. Det kan i beste fall skape nysgjerrighet for boka. Appelsinia sier vi ja til høytlesning, og ja til digital framsnakk av boka!

I år har vi engasjert en ekspertgruppe av ungdommer til Appelsinia, som har gitt oss råd om hva og hvordan. Det lytter vi til så langt det lar seg gjøre. Vi har merket oss at festivalenmå være både variert og kul skal det være noe for ungdommen, og rom for dialog. Nytt i år er Appelsina UNG med egen festivalpark. Her blir det drop in formidlinger hvor ungdommen selv velger den forfatteren de vil møte. Det blir også workshops, konserter og kule kokker. Vi er på gli i Skien synes vi, men pr nå er det ikke mulig å chatte med de litterære karakterene, ei heller se dem på storskjerm, enn så lenge.

Helle Riis

Festivalleder

Appelsinia litteraturfestival