Leseverdig om livets mange fortellinger.

A200F31D-4645-4A8E-AFEE-B7CBBBD4F656

Denne boka kunne jeg raskt ha gått forbi, og tenkt at den handlet om småbarnsliv og ammetåke. Det gjør den ikke. Den handler om noe mye større. Den handler om å være til, og om å høre til. Om relasjoner, nye og gamle. Tittelen sier på ingen måte alt om en bok, men her synes jeg ikke at tittelen yter boka rettferdighet.

Fortelleren, som er moren i boka, forteller fra sitt liv til det nye barnet som er født. Hun forteller om hvordan den lille jenta ble til. Det var ingen enkel prosess og slett ingen selvfølge at hun skulle bli til. På samme måte som et tre kan vokse inn i et gjerde, og fortsette å gro videre, kan et barn vokse ut av foreldrenes sår. ten at barnet nødvendigvis påføres de voksne sin smerte.

Det fortelles om hvordan foreldrene ble kjærester. Hvorfor det tok så lang tid. Det fortelles om sorgen som moren bærer på. Om hennes tidligere skrivelærer og gode venn. Et bånd så sterkt at hun måtte beskytte seg mot det.

Det er sjeldent å  lese noe så inn til margen nakent og hudløst. Når livet rommer så mye bekymring, at  livet nærmest leves på vranga, med innsida ut, må det være smertefullt.

Skomsvold skriver godt og medrivende. Det engasjerer fordi Skomsvold skriver så usentimentalt om dette skjøre livet. Bare noen få forfattere klarer å få meg inn på den strengen som dirrer av livet selv. Med Barnet klarte Kjersti Annesdatter Skomsvold det.