Når det er lockdown på alvor.

Det er driv i fortellingene, og karakterene er troverdige. Som leser lurer du på hvordan det går med med både føll og avkom hos dyr såvel som hos mennesker. Det er interessant hvordan Lunde beskriver thakienes instinkter, hierarkier og omsorgsevne, og samtidig hvor vanskelig det samme kan være for menneskene. For eksempel nærhet og følelser til partner eller barn.

Det er spesielt å lese om fortellingen som er lagt til Norge, særlig i denne koronatid. Her snakker vi lockdown på alvor. Butikkene og apotekene er stengt. Ikke bare stengt, de finnes ikke folk der lenger. Strømmen har gått, folk forlater hus og hjem, og vandrer mot nord. Vandrerne som de kalles, har slettes ikke allitid edle hensikter, for de er sultne.

Du skjønner du leser en god bok når du skamsvir middagen..

Przewalskis hester er en slik bok. En bok om thakier, de mongolske villhestene, om både dyr og menneskers livsvilkår.

Tre gode fortellinger nøstes opp i tre ulike tidslinjer. Dette grepet har Maja Lunde også brukt i de to foregående bøkene; Bienes historie og Blå, den mye omtalte klimakvartetten. Fjerde bok har ikke kommet ut enda.

Det som er interessant i denne boka er hvordan vi blir kjent med thakiene en helt spesiell dyrart. Om hierarkiet, omsorgen og livsgrunnlaget for disse dyrene. Samtidig ser vi vår egen art, homo sapiens og våre livsstrukturer, gjennom bokens hovedkarakterer. Det er vanskelig med nærhet og følelser. Det er vanskelig å forstå sine nærmeste. Dette kommer særlig frem i historien om Karin og hennes sønn.

Men hva gjør det med oss når livsgrunnlaget rammes, grunnet klima, global warming. Hva gjør du som mor for å bytte til deg litt mat, til din eneste datter? Hva må til for å få en dvask torsk, eller et stykke kjøtt? Hva gjør du når du må ta livet av husdyra fordi høyet er råttent? Hva gjør du når du må partere dyra, salte og tørke kjøttet, og legge i lake?Fryseren virker ikke..

Det er uhyggelig, selv om uhyggen kanskje er mer dempet her enn i Biene og Blå, men det er håp. Heldigvis.

Les den!

Jeg vil til Ulsteinsvik, ikke til Litteraturhuset.

Det er alltid en glede å bli introdusert for et nytt forfatterskap. Jens M. Johansson er intet unntak.

Johanssons siste bok heter Lavterskeltilbud, og er en småvittig og artig bok. Men likevel ikke helt vellykka slik jeg ser det.

Det  handler om Adam Berg som er forfatter, og som ikke får det helt til. Privat er det også litt skurr på linja. Kona har vært utro, for en stund tilbake, men bitterheten sitter i.

Adam Berg søker på stipend til hans nye bokprosjekt.  En roman med handling fra arbeiderklassen. Han vil gi en stemme til de som ikke høres i samfunnet. Av alle ting får Adam Berg stipendet, og med det,  ganske mye oppmerksomhet. Han blir invitert til Litteraturhuset i Oslo uten at han har skevet stort. Ikke overraskende nikker publikum anerkjennende til dette interessante prosjektet. Problemet er at Adam selv tilhører middelklassen, og har egentlig ingen erfaring med det å være arbeider. Han får seg jobb på Kiwi, riktignok uten å si hvorfor han er der.

Uansett. Adam bestemmer seg for å skrive et føkkings mesterverk. Han får det til, boka blir gitt ut, og han får gode anmeldelser osv. Adam blir igjen invitert på Litteraturhuset for å snakke om boka. Og det er selvsagt en av hans mest irriterende rivaler som skal intervjue han.

Dette plottet er gjenkjennelig på mange måter, ja selv om vi ikke er forfattere. Det er mer dette middelklasselivet, mange av oss drar kjensel på.  Det er godt skrevet, særlig andre halvdel. Det tar litt tid før det blir morsomt nok, og har nok driv. Konflikten med kona blir noe utvendig, den tar ikke tak. Iris utroskap ligger der bare som en putrende kinaputt, det smeller liksom aldri i form av noen krangel eller annen dramatikk. Det blir aldri farlig. Det er et eller annet med denne boka som ikke tar meg helt, til tross for at det er småmorsomt hele veien, og ideen med boka er god. Kanskje ironien forstyrrer, at jeg ikke helt klarer å le, fordi det er jo litt trist, sånn egentlig? At vi alle er så velfødde, at det er så lite som interesserer oss, og i alle fall ikke ‘de andre’, de som har andre jobber og lever annerledes enn oss? Denne boka minner meg litt om Teater Ibsens siste forestilling,  Min venn Fascisten. Der er det også bruk av ironi, for å få oss til å le av hvor dum denne middelklassen er, hvor falske vi er, hvor dumme vi er osv .. Men også der sitter latteren litt fast i halsen. Av samme grunn. Det er ikke så morsomt at vi er så fulle av oss selv, så lite tolerante osv osv. Jeg ville heller hatt en skikkelig knyttneve, noe som fikk meg til å tenke mer over hvorfor det har blitt som det er blitt osv.

Det som virkelig engasjerte meg i denne boka, var far og sønn relasjonen. (Derav tittelen på dette innlegget). Som leser vil jeg mye heller til Ulsteinsvik, som er en utmerket bi(l)historie i boka. Om en litt fomlete far/sønn relasjon, som skal til Ulsteinsvik for å hente farens håndlagede robåt. Båten som skal være et  symbol på det ekte og ærlige arbeidet. Les håndverk. Steike så fin den historien er. Ja, vakker er den. Og her er jeg ved kjernen, jeg vil heller ha den diktninga som fører meg til steder og/eller situasjoner  jeg ikke har vært før, til noe som ikke er så kjent. Ikke rote rundt i den sausen vi surrer i hver dag. Betyr det at jeg uansett ikke ville like å lese om de andres sitt hverdagsliv? Nei, absolutt ikke. Men denne historien engasjerte meg ikke sterkt nok, da måtte det mer knyttneve til. Som leser ville jeg denne gangen så mye mer til Ulsteinsvik enn til Litteraturhuset i Oslo. Sorry for det Johansson.