Når Trygdebeistet er mora di.

Mimir Kristjansson må ha et islandsk fortellertalent.

Mamma er trygda, av Mimir Kristjansson.

En sjelden ærlig fortelling om livet fra medaljens bakside. For viss alle som har jobb, inntekt og i tillegg er friske, er medaljens forside i samfunnet, er de menneskene som er arbeidsledige, trygda og syke medaljens bakside i det samme samfunnet. De faller utenfor på alle måter.

Dette er historien om en mor som blir kreftsyk i ung alder, og mister jobb og inntekt og alt som hører med. En brutal klassereise fra borgerskap og rett ned i laveste klasse, med et brak. Underklassen. Velferdssamfunnet vårt er et fantastisk gode i samfunnet. Det er så godt som alle enig i. Det er ikke dermed sagt at det er fantastisk å være trygda. Det er det denne boka så godt får frem. Om Marit Wilhelmsen sitt liv som trygda. Om å være sønn av en trygda. Men alle kjenner vi noen som har lignende historier. For det er mange trygda i samfunnet vårt, og hver og en bærer de på en unik historie, som fortjener respekt og aksept. Ikke mistenkeliggjøring og disrepekt.

Mimir Kristjansson er kanskje velsignet med et islandsk fortellertalent, og dette krysset med en god penn, resulterer i god bok, og viktig bok. Analysen er kanskje enkel, men den er slettes ikke feil. Vel verdt å lese.

En villand av idag.

Villanda kledde både nynorsk og trøndersk språkdrakt på Det Norske Teatret..

Forestillingen starter med et slags frampek, hvor Hedvig poserer foran kamera, en fotoshoot, som gir assosiasjoner til stykkets slutt.

Hva skjer når Hedvig, en jente av idag, bruker fotolinsa som hjelpemiddel til både å søke kontakt, men også å skjule seg? Det får iallfall frem ensomheten til Hedvig, og hjelpeløsheten til de voksne. Hedvig er mye tilstede – hun både ser og hører hva som foregår. For selv om disse personene ser hverandre i dobbel forstand, ser de allikevel ingenting.

Det er en sterk og annerledes Hedvig vi møter i denne oppsetningen, spilt av Gina Bernhoft Gørvell. Forøvrig er det flere gode i denne oppsetningen. Paul Ottar Haga, Gard Skagestad, Bernhard Ramstad, Frode Winther, Ellen Birgitte Winther m.fl.

Det visuelle har fått stor plass i forestillingen, ikke så rart i og for seg, all den tid det er fotografering de driver med i det ekdalske hjem. Men på Scene 3 sitter Hjalmar og Gina bak hver sin Mac, og Hedvig fotograferer alle som kommer. Og bildene, de ses umiddelbart på bakvegg.

Handlingen ligger tett opp til Ibsens eget stykke, selv om teksten er kraftig modernisert – er det selvsagt flere av Ibsens egne replikker. Vel verdt å se.

TV serie teater. Tilsynelatende moderne.

Til tross for sin TV- serie stil så oppleves forestillingen litt old fashion. Eller ‘bare så nittitalls’ som ungdommen ville ha sagt.

Krenket, Nationaltheatret.  Skuespillere: Oddgeir Thune, Amina Sewali, Marte Engebrigtsen og Assad Siddique.

Vi er New York, og møter et par som bor i en tipp topp  moderne leilighet. Han  er en frafallen muslim, og har ikke bare  bytta navn, han har endra hele sin ID. Nå heter han Kapoor, som visstnok er mer indisk enn pakistansk, som er hans identitet.

Kapoor er advokat. På jakt etter store  oppdrag. Hans  kone Emily er kunstner, og veldig interessert i islamske kulturuttrykk.

Et vennepar kommer på middagsbesøk, det blir diskusjon og ender med krangel. Det får konsekvenser.

Dette er litt ‘gæmlisteater’, alt foregår i denne leiligheten, folk kommer og går. Det hele kan minne litt  om TV- serier som Seinfeld og Friends. Det er kjappe replikker, konflikt som spisser seg til, folk kommer og går ut og inn av dører som om det var en farse osv. Men denne teksten er langt mer alvorlig – den handler om å føle seg krenket.

At han som advokat forsvarte en muslim ble brukt mot  han. Han får  ikke bli partner i firmaet. Slik sett hjelper det ikke Kapoor å bytte navn og ID .. hans kultur eller religion bærer han med seg . Enten han vil eller ikke.

«Jeg vil alltid være et mål , om ikke jeg er den som skyter , vil jeg alltid være et mål for den som skyter» sier han. Kapoor er og blir krenket. Det snakkes om tilhørighet, og tanken eller ideen  med stykket er veldig bra. Men her står formen litt i veien for teksten eller for innholdet.

Det berører ikke nok, Vi blir ikke tilstrekkelig nok revet med i det som burde ha engasjert oss.

Skuespillerprestasjonene er litt varierende. Jeg får ikke helt tak på Marte Engebretsen, hennes karakter blir noe maniert, mer enn de andre.

Totalt sett en helt grei forestilling!

Nora, en erotisk slikkemunn, og Torvald en psykisk syk..

For en fornøyelse å lese Nora, av Merete Pryds Helle. En bok Pryds Helle lar oss bli kjent med Nora, lenge før Torvald kommer inn i bildet. Vi møter Nora som barn, ungdom og voksen. Og vi kjenner igjen flere trekk ved Norakarakteren, ikke minst slikkemunnen, lerkefuglen og lille ekornet. Trangen til søtsaker, ødslingen med penger osv osv. Men vi får litt mer kjøtt på beinet i denne skikkelsen.

Molde, en by ved fjorden,  er stedet for handlingen. Pryds Helle har gjort sin research. For ifølge Ibsens tidlige arbeider med Et dukkehjem, ble handlingen lagt  til nettopp Molde.

En viktig forskjell er at mens Ibsen skrev dramatikk, er dette prosa. Det er så fornøyelig å lese. Nora vokser frem som en bestemt, men dog så livsglad kvinne. Det er morsomt å lese hvor erotisk Pryds  Helle har gjort Nora. Her brukes  tjenestepikenes sovekammer som åsted for hemmelig erotisk samvær, av vovet karakter. Og dette med sex i tjenestepikenes sovekammer  var jo ikke helt ukjent for Ibsen heller.

Der viser seg at den kjekke studenten Torvald Helmer, ikke lider av noen tuberkulose, men psykiske lidelser. Og sydentur blir anbefalt for at Torvald skal bli frisk. Så var det det med pengene da.. det  er dyrt å dra til til syden. Men Noras far har penger, og han er jo syk osv osv.. Bare les den!

#ibsennor #fradiktningtildiktning #fradramatikktilprosa

Godt plot, godt driv og gode karakterer🖐

Agnes Ravatns siste bok, Dei sju dørene,  er en herlig bok som nesten leses av seg selv. En fornøyelig bok med andre ord.

Det handler om litteraturviteren Nina Wisløff og hennes mann, helsebyråden. De må flytte fordi huset skal rives og gjøre plass for bybanen  i Bergen. De har en datter som er lege, som ønsker seg leiligheten familien eier. Der bor det for tiden en alenemor. Mor og datter besøker henne for å se på leiligheten. Datteren er  pågående og ganske freidig i sin framferd. Et par dager senere er leieboeren  borte, sporløst forsvunnet.  Politiet  setter igang etterforsking. Det gjør litteraturviteren Nina Wisløff også, på sin måte. Tidligere har hun utbasunert i en offentlig sammenheng at litteraturvitere burde være etterforskere, ikke politiet.  Resten av plottet er i kjent stil. Det legges ut spor, kalde og varme spor. Selve oppbyggingen av storyen må være et skoleeksempel på klassisk dramaturgi. Alt fra anslaget, til videre utvikling av plot;  konflikt, spenning og løsning. Når løsningen  kommer, stoler vi  ikke helt på at det er løsningen. Vi venter  på en overraskelse ..og. .%#*+#@  jeg anså mannen som en mulig gjerningsmann, men jeg hadde ikke tenkt på svogeren ?!@&:?&? . boka klarer fint å holde på spenningen. Det er kult!

Boka er skrevet som en dagbok. Det i seg selv gir tempo og driv.

Ravatn skriver godt, og  plottet er bra. Det er også litt fiffig hvordan Ravatn bruker elementer fra eventyr, som feks tittelen. Hun viser også til ulike  teorier fra bl..a.  Bruno Bettelheim, Freud og Aritoteles. Det bakes fint inn i historien, men det er akkurat på grensen.

Fire  øyne på en terning, kanskje fire og et halvt øye.. Det er ikke helt som Ravatns første roman, Fugletribunalet.
Men Ravatns leverer! 🖐

 

 

Jeg vil til Ulsteinsvik, ikke til Litteraturhuset.

Det er alltid en glede å bli introdusert for et nytt forfatterskap. Jens M. Johansson er intet unntak.

Johanssons siste bok heter Lavterskeltilbud, og er en småvittig og artig bok. Men likevel ikke helt vellykka slik jeg ser det.

Det  handler om Adam Berg som er forfatter, og som ikke får det helt til. Privat er det også litt skurr på linja. Kona har vært utro, for en stund tilbake, men bitterheten sitter i.

Adam Berg søker på stipend til hans nye bokprosjekt.  En roman med handling fra arbeiderklassen. Han vil gi en stemme til de som ikke høres i samfunnet. Av alle ting får Adam Berg stipendet, og med det,  ganske mye oppmerksomhet. Han blir invitert til Litteraturhuset i Oslo uten at han har skevet stort. Ikke overraskende nikker publikum anerkjennende til dette interessante prosjektet. Problemet er at Adam selv tilhører middelklassen, og har egentlig ingen erfaring med det å være arbeider. Han får seg jobb på Kiwi, riktignok uten å si hvorfor han er der.

Uansett. Adam bestemmer seg for å skrive et føkkings mesterverk. Han får det til, boka blir gitt ut, og han får gode anmeldelser osv. Adam blir igjen invitert på Litteraturhuset for å snakke om boka. Og det er selvsagt en av hans mest irriterende rivaler som skal intervjue han.

Dette plottet er gjenkjennelig på mange måter, ja selv om vi ikke er forfattere. Det er mer dette middelklasselivet, mange av oss drar kjensel på.  Det er godt skrevet, særlig andre halvdel. Det tar litt tid før det blir morsomt nok, og har nok driv. Konflikten med kona blir noe utvendig, den tar ikke tak. Iris utroskap ligger der bare som en putrende kinaputt, det smeller liksom aldri i form av noen krangel eller annen dramatikk. Det blir aldri farlig. Det er et eller annet med denne boka som ikke tar meg helt, til tross for at det er småmorsomt hele veien, og ideen med boka er god. Kanskje ironien forstyrrer, at jeg ikke helt klarer å le, fordi det er jo litt trist, sånn egentlig? At vi alle er så velfødde, at det er så lite som interesserer oss, og i alle fall ikke ‘de andre’, de som har andre jobber og lever annerledes enn oss? Denne boka minner meg litt om Teater Ibsens siste forestilling,  Min venn Fascisten. Der er det også bruk av ironi, for å få oss til å le av hvor dum denne middelklassen er, hvor falske vi er, hvor dumme vi er osv .. Men også der sitter latteren litt fast i halsen. Av samme grunn. Det er ikke så morsomt at vi er så fulle av oss selv, så lite tolerante osv osv. Jeg ville heller hatt en skikkelig knyttneve, noe som fikk meg til å tenke mer over hvorfor det har blitt som det er blitt osv.

Det som virkelig engasjerte meg i denne boka, var far og sønn relasjonen. (Derav tittelen på dette innlegget). Som leser vil jeg mye heller til Ulsteinsvik, som er en utmerket bi(l)historie i boka. Om en litt fomlete far/sønn relasjon, som skal til Ulsteinsvik for å hente farens håndlagede robåt. Båten som skal være et  symbol på det ekte og ærlige arbeidet. Les håndverk. Steike så fin den historien er. Ja, vakker er den. Og her er jeg ved kjernen, jeg vil heller ha den diktninga som fører meg til steder og/eller situasjoner  jeg ikke har vært før, til noe som ikke er så kjent. Ikke rote rundt i den sausen vi surrer i hver dag. Betyr det at jeg uansett ikke ville like å lese om de andres sitt hverdagsliv? Nei, absolutt ikke. Men denne historien engasjerte meg ikke sterkt nok, da måtte det mer knyttneve til. Som leser ville jeg denne gangen så mye mer til Ulsteinsvik enn til Litteraturhuset i Oslo. Sorry for det Johansson.

En moderne slektskrønike?

C3BE0E52-F458-47B2-BBE5-1FEFD9B82EDB.jpeg«det kunne annleis vorte / hadde eg kjent litt meir til deg / eg saknar frå du vart borte.»

Myggen stakk og knotten beit, men når du leser en skikkelig god bok, merkes ikke det. Har lest Historien om Åsta. Om å miste og savne. Elske og lengte. Stefansson klarer på mesterlig vis å få hver setning til å  bli betydningsfull. 

Kanskje denne historien er en moderne tragedie, trist og vond. Det ligger liksom å duver under, vi skjønner en del, men forfatteren gir oss ikke alle trådene på en gang. Først mot slutten, skjønner vi hvordan relasjonene er, hvem som hører til hvor osv.

En bok med flere tråder som nøster opp den fineste vev, og først når siste tråd er spunnet – siste side lest, så er historien fullkommen.

Å lese Jon Kalman Stefansson er alltid en inn – til – margen – leseopplevelse.