Gregers rettsdrama

Foto: Dag Jensen

Har du av og til lurt på hvordan det går videre når en bok er ferdig? På Teater Ibsen i Skien, får du vite hvordan det går etter at Hedvig er død. Gregers blir stilt for retten. Og det er en legjury bestående av ti publikummere som skal avgjøre dommen. ‘Vildanden – et rettsdrama’, starter der Ibsens Vildand slutter. Altså etter at Hedvig er funnet død inne på mørkeloftet.

Teatersjef Thomas Bye har laget et tenkt rettsdrama ut fra handlingen i Vildanden, slik vi kjenner den. Bye er modig når han setter Ibsens tekst inn i en helt ny sammenheng. En slags fortsettelse på det opprinnelige stykket. I forestillingen gjenfortelles Ibsens drama. De involverte forklarer seg om den tragiske hendelsen, som vitneavhør. Hedvig er død, og det etterforskes hvorvidt det er selvdrap, og om Gregers Werle er medskyldig.

Gregers som har tatt livsløgnen fra disse gjennomsnittsmenneskene, ved å fortelle sannheten om deres liv, vil at vi mennesker skal leve i sannhet. Det er hans ideale fordring.

Han tror på forklarelsens lys, og akkurat det poenget, ble vel tydelig ved at hver karakter hadde sin lampe som lyste når de førte ordet. Grossereren hadde prismelampe og Gamle Ekdal hadde en enkel fjøslykt osv.

Scenografien må også nevnes. En hvit rettssal formet som et amfi i halvsirkel. Rettsalen gir assosiasjoner til en type asyl eller institusjon. Karakterene hadde sin entre fra kasser/kister som kom ut av veggen. Skuespillerne var kledd i gulhvite institusjonsdresser og hadde hvitmalte ansikter, som om de var døende. Mon tro om dette var er slags frampek på at uansett utslag av rettssaken, ville de forbli levende døde.

Skuespillerne gjør en god jobb, så god som det er mulig, nesten sagt, med de konvensjoner som et rettsdrama fordrer. Det gir noen skuespillermessige begrensinger fysisk og verbalt. Så kan man selvsagt innvende at nettopp det, gir noe ekstra å spille på, og det gjør det. Enkelte skuespillere får det til å dirre. Feks Mathilde A J Skarpsno. Men når hele forestillingen er en rettssak blir det også noe hemmende litt tvangsmessig over spillet, synes jeg. Likevel, noen vitneforklaringer berørte mer enn andre. Gregers, Gina og gamle Ekdal beveget meg. De andre ble nok noe mer utvendig.

Gregers ble dømt medskyldig i Hedvigs selvdrap, til 14 år i fengsel. Han dømmes altså for å ha fortalt sin beste venn, at hans kone har løyet for ham, og holdt ham for narr over flere år.

Teater Ibsen har altså valgt å prøve Gregers, sannhetsapostelen, for retten, men er det bare Gregers som evt er skyldig i Hedvigs død?

Som teaterkunst blir rettsdrama noe vel flatt. Men på Teater Ibsen var det stor stemning lørdag kveld!

Medvirkende:

  • Tekst bearbeidet av: Thomas Bye
  • Instruktør: Moqi Simon Trolin
  • Scenograf/Kostyme: Benjamin la Cour
  • Lysdesigner: Ilkka Häikiö
  • Komponist: Anders Ortman
  • Maskør: Birgit Haugå
  • Dramaturg: Aslak Moe
  • Dommer/Gregers Werle: Stian Isaksen
  • Gregers Werle/Dommer: Mathilde Alfrida Jakobsen Skarpsno
  • Hjalmar Ekdal: Joakim Thrane
  • Gina Ekdal: Hanne Amalie Smedstad
  • Doktor Relling: Åsmund-Brede Eike
  • Gamle Ekdal: Ola Otnes
  • Håken Werle: Hans Jacob Sand

Men størst av alt er Grieg. Peer på pub!

057C8D30-706F-4539-97C8-809BEC229AD3Når du skal på Parkbiografen i Skien, for å se forestillingen Peer på pub, skapes det noen forventninger.

Forventninger om pubteater. De forventningene ble ikke innfridd, og det er jeg glad for. Det ble mye bedre enn det jeg tenkte at Peer på pub som  pubteater kunne være.

Regissør Ida Høy har laget en veldig fin Peer Gynt, som starter i lett slentrende stil, kanskje vel litt slentrende i starten. Men fra  Peer sitter i baren er forestillingen i gang på skikkelig.

Parbiografen kler oppsetningen,  hele  rommet tas i bruk.

Forestillingen er variert. Den veksler fint mellom det helt enkle og rene til det mer grovkornede uttrykket. Med enkle virkemidler kreves ofte mer av skuespillerne. Og skuespillerne, de leverer! Spesielt må nevnes Martin K Østenson som Peer, en perfekt Peer på alle måter. Leken, og akkurat passe eplekjekk slik vi liker Peer. De andre skuespillerne som spiller flere roller, fungerer også veldig godt. De er gode i det de gjør. Den grønnkledde er kanskje den mest spektakulære. Mor Åse er annerledes enn det vi er vant til, yngre og sterkere på et vis. Det er en fin vri, men når det er sagt synes jeg ikke Mor Åses død fungerte så godt. Mor Åse døende på en bardisk,  ble forstyrrende for meg.

Espen  Gjelstad Gundersen sitter med elpiano på scenen hele forestillingen, og gir et  vakkert tonefølge til syngende skuespillere. Han blir en fin del av oppsetningen med sin plassering på scenen.

Det synges låter av The Doors, Prince m.m, men det er  Griegs musikk  som får mest plass. Og akkurat det var veldig uventet. (Et like godt valg som å ha Kåre Nordstoga på orgel i Brand). Solveigs  sang ble nydelig fremført, og kanskje det som berørte meg aller mest. Ikke bare sangen, det var noe med skikkelsen, tilstedeværelsen og noe genuint vakkert i det lille, men akk så store, uttrykket denne sangeren har.

Denne oppsetningen er god. Men om man forventer en skrålete, komisk  og burlesk Peer Gynt – så er det ikke det man får. Med unntak av den Grønnkledde kanskje. Slik sett lever ikke forestillingen helt opp til navnet sitt, synes jeg. Puben er ikke viktig nok for handlingen. Peer på pub krever nok et noe mer  lyttende publikum enn et det du finner på en pub en vanlig torsdag. Forestillingen var litt lang idag, men oppsetningen skal leve videre som  stykkevis og delt. Slik konseptet legger opp til. Vel blåst til Lerkefugl produksjoner