Jeg vil til Ulsteinsvik, ikke til Litteraturhuset.

Det er alltid en glede å bli introdusert for et nytt forfatterskap. Jens M. Johansson er intet unntak.

Johanssons siste bok heter Lavterskeltilbud, og er en småvittig og artig bok. Men likevel ikke helt vellykka slik jeg ser det.

Det  handler om Adam Berg som er forfatter, og som ikke får det helt til. Privat er det også litt skurr på linja. Kona har vært utro, for en stund tilbake, men bitterheten sitter i.

Adam Berg søker på stipend til hans nye bokprosjekt.  En roman med handling fra arbeiderklassen. Han vil gi en stemme til de som ikke høres i samfunnet. Av alle ting får Adam Berg stipendet, og med det,  ganske mye oppmerksomhet. Han blir invitert til Litteraturhuset i Oslo uten at han har skevet stort. Ikke overraskende nikker publikum anerkjennende til dette interessante prosjektet. Problemet er at Adam selv tilhører middelklassen, og har egentlig ingen erfaring med det å være arbeider. Han får seg jobb på Kiwi, riktignok uten å si hvorfor han er der.

Uansett. Adam bestemmer seg for å skrive et føkkings mesterverk. Han får det til, boka blir gitt ut, og han får gode anmeldelser osv. Adam blir igjen invitert på Litteraturhuset for å snakke om boka. Og det er selvsagt en av hans mest irriterende rivaler som skal intervjue han.

Dette plottet er gjenkjennelig på mange måter, ja selv om vi ikke er forfattere. Det er mer dette middelklasselivet, mange av oss drar kjensel på.  Det er godt skrevet, særlig andre halvdel. Det tar litt tid før det blir morsomt nok, og har nok driv. Konflikten med kona blir noe utvendig, den tar ikke tak. Iris utroskap ligger der bare som en putrende kinaputt, det smeller liksom aldri i form av noen krangel eller annen dramatikk. Det blir aldri farlig. Det er et eller annet med denne boka som ikke tar meg helt, til tross for at det er småmorsomt hele veien, og ideen med boka er god. Kanskje ironien forstyrrer, at jeg ikke helt klarer å le, fordi det er jo litt trist, sånn egentlig? At vi alle er så velfødde, at det er så lite som interesserer oss, og i alle fall ikke ‘de andre’, de som har andre jobber og lever annerledes enn oss? Denne boka minner meg litt om Teater Ibsens siste forestilling,  Min venn Fascisten. Der er det også bruk av ironi, for å få oss til å le av hvor dum denne middelklassen er, hvor falske vi er, hvor dumme vi er osv .. Men også der sitter latteren litt fast i halsen. Av samme grunn. Det er ikke så morsomt at vi er så fulle av oss selv, så lite tolerante osv osv. Jeg ville heller hatt en skikkelig knyttneve, noe som fikk meg til å tenke mer over hvorfor det har blitt som det er blitt osv.

Det som virkelig engasjerte meg i denne boka, var far og sønn relasjonen. (Derav tittelen på dette innlegget). Som leser vil jeg mye heller til Ulsteinsvik, som er en utmerket bi(l)historie i boka. Om en litt fomlete far/sønn relasjon, som skal til Ulsteinsvik for å hente farens håndlagede robåt. Båten som skal være et  symbol på det ekte og ærlige arbeidet. Les håndverk. Steike så fin den historien er. Ja, vakker er den. Og her er jeg ved kjernen, jeg vil heller ha den diktninga som fører meg til steder og/eller situasjoner  jeg ikke har vært før, til noe som ikke er så kjent. Ikke rote rundt i den sausen vi surrer i hver dag. Betyr det at jeg uansett ikke ville like å lese om de andres sitt hverdagsliv? Nei, absolutt ikke. Men denne historien engasjerte meg ikke sterkt nok, da måtte det mer knyttneve til. Som leser ville jeg denne gangen så mye mer til Ulsteinsvik enn til Litteraturhuset i Oslo. Sorry for det Johansson.

Det er ikke boka som er problemet. Det er hvordan vi formidler den!

7B62B56D-AF01-40C0-8D29-F539F24C0A10.jpeg

Det er 500 år siden den første boka ble trykket i Norge, og i den anledning gjøres det en enorm satsing for boka.

Nasjonalbiblioteket har fordelt store penger utover det ganske land for å løfte boka, litteraturen og litteraturformidlinga. Det er ikke bare en diger fest, dette er samtidig en stor nasjonal dugnad for å fremme boka og ikke minst lesing.

Kronprinsessen reiste før sommeren på banen fra øst til vest i Oslo for å møte forfattere og litteraturformidlere. På den måten ville kronprinsessen være med å løfte frem god og viktig litteratur for de unge. Det er veldig fint. Litteraturen trenger fanebærere. Det var et flott og innholdsrikt program hun presenterte, med både forfattere, slampoeter og rappere.  I forbindelse med litteraturtoget, sa Kronprinsessen følgende til NRK, «Jeg tror det er viktig at vi som foreldre og voksenpersoner prøver å inspirere ungdom til å lese litteratur om tema de er opptatt av». Det er ikke vanskelig å være enig i at vi som voksne skal anerkjenne den litteraturen de unge leser, den tematikken de er opptatt av. På den annen side, jeg tror ikke voksne har særlig stor påvirkningskraft når det gjelder hva de unge skal lese. I alle fall ikke oss foreldre. De unge henter inspirasjon hos hverandre, og gjerne dem som er et år eller to eldre enn dem selv. De finner inspirasjon på sosiale medier som instagram og snap, på blogger og youtube, og ikke minst i TV-spill og serier. Kort fortalt befinner barn og unge seg på digitale plattformer de fleste av døgnets 24 timer. Digitale medier appellerer voldsomt til de unge. Dette kan vi like eller mislike, men skal vi lykkes med å tilrettelegge for litteraturformidling overfor barn og unge må vi stille oss spørsmålet hva det er som gjør digitale plattformer så attraktive.

Ifølge Hannah Aukland, stipendiat ved OsloMet, er noe av grunnen til at de unge velger den digitale plattformen, det visuelle universet man finner der, og at de ønsker å ‘tilegne seg fortellingen så fort som mulig. Persepsjonen av bilder går raskere enn å lese en tekst’. Å lese en vanlig tekst er en langsom aktivitet. Det tar tid, og nettopp det skaper utfordringer for de unge som ønsker at ting skal gå raskt. Vissjeg har skjønt Aukland riktig, stiller hun bl.a. spørsmålet «hvordan få teksten så effektiv at den faktisk holder på leseren?» i sitt doktorgradsarbeid. Det er en utfordring først og fremst for de som skriver og/eller tegner, men i neste omgang også for dem som legger til rette for god litteraturformidling. En annen utfordring er at de unge ønsker «produkter som bedre utnytter teknologiens muligheter til dialog».(Leserinnlegg i Dagsavisen, av Kristin Ørjasæther (Direktør Norsk Barnebokinstitutt) og Anne Skaret (Phd, Norsk Barnebokinstitutt). De unge ønsker dialog, de ønsker å være aktive deltagere i en historie, ikke bare passive mottakere av en fiks ferdig fortelling. Det er typisk for spillene som de unge bruker tid på. Et annet eksempel er Skamserien, der så vi hvordan de unge tok i bruk sosiale medier i serien, men også utenfor serien. Seriens forfatter og produsent skapte en fiksjonsrealisme som trigget ikke bare de unge, men også de voksne viste det seg. Det er denne deltagerkulturen som viser seg å være et suksesskriterium for levende digitale formidlingsarenaer.

I Skien lager vi Appelsinia litteraturfestival for nærmere 4000 barn og unge i september. I all hovedsak formidler forfatterne fra boka, av og til i samspill med illustratør, eller alene. Det legges vekt på lesing/fortelling og dialog. Men har dette noe for seg når de unge aller helst vil glo på en skjerm? Svaret er ja. Norge har noen av verdens beste barne- og ungdomsbokforfattere, det er kvalitet fra perm til perm. Det er ikke der skoen trykker. Appelsinia litteraturfestival har vi opplevd en rekke genuine formidlingssituasjoner, der høytlesning med innlevelse er eneste virkemiddel. Det virker ekstremt godt på de unge, og er av stor verdi.  Like fullt bør vi spørre oss om det er noe å lære av det digitale uttrykket, den digitale formen? Selvsagt er det det. Vi kan helt sikkert væremer hugget, formidle mer via sosiale medier enn det vi gjør idag. Kanskje kunne bibliotekene hatt en «Bibliosista»? En som er ekspert på å formidle bokas innhold kjapt og enkelt på Snap og Insta, for på den måten å nå de unge, via en skjerm. Bibliosista kunne ta utgangspunkt i et tema, i plotet, i karakter osv. Slik lager vi en forbindelse mellom form og innhold som passer de unge, og slik oppretter vi en dialog. Det kan i beste fall skape nysgjerrighet for boka. Appelsinia sier vi ja til høytlesning, og ja til digital framsnakk av boka!

I år har vi engasjert en ekspertgruppe av ungdommer til Appelsinia, som har gitt oss råd om hva og hvordan. Det lytter vi til så langt det lar seg gjøre. Vi har merket oss at festivalenmå være både variert og kul skal det være noe for ungdommen, og rom for dialog. Nytt i år er Appelsina UNG med egen festivalpark. Her blir det drop in formidlinger hvor ungdommen selv velger den forfatteren de vil møte. Det blir også workshops, konserter og kule kokker. Vi er på gli i Skien synes vi, men pr nå er det ikke mulig å chatte med de litterære karakterene, ei heller se dem på storskjerm, enn så lenge.

Helle Riis

Festivalleder

Appelsinia litteraturfestival

 

En moderne slektskrønike?

C3BE0E52-F458-47B2-BBE5-1FEFD9B82EDB.jpeg«det kunne annleis vorte / hadde eg kjent litt meir til deg / eg saknar frå du vart borte.»

Myggen stakk og knotten beit, men når du leser en skikkelig god bok, merkes ikke det. Har lest Historien om Åsta. Om å miste og savne. Elske og lengte. Stefansson klarer på mesterlig vis å få hver setning til å  bli betydningsfull. 

Kanskje denne historien er en moderne tragedie, trist og vond. Det ligger liksom å duver under, vi skjønner en del, men forfatteren gir oss ikke alle trådene på en gang. Først mot slutten, skjønner vi hvordan relasjonene er, hvem som hører til hvor osv.

En bok med flere tråder som nøster opp den fineste vev, og først når siste tråd er spunnet – siste side lest, så er historien fullkommen.

Å lese Jon Kalman Stefansson er alltid en inn – til – margen – leseopplevelse.

Et annerledes leksikon.

Simon Stranger sitt leksikon om Lys og mørke.

Et leksikon av den typen  som bør leses. Fra perm til perm!

Bjørn Gabrielsen, anmelder i DN, skrev en  veldig positiv anmeldelse av Simon Stranger sin siste bok, Leksikon om Lys  og Mørke. Gabrielsen fremhever Stranger sin skrivekunst, at Stranger ikke kan noe annet enn å skrive godt. Det er jo en sjelden god attest å få.

Men Gabrielsen stiller også spørsmål  ved bokens sjanger. «/../tilfører den leseren noe som en sakprosaskildring ikke kunne klart?». 

Ja, det mener jeg bestemt. Det handler om måten historien er satt sammen på, selve oppbyggingen. Om  dramatikken som spisser seg til, intensiteten. Ikke minst handler det om  karakterene, hvordan forfatteren gir dem tanker, og følelser. Bitterhet, fortvilelse og andre følelser vil ikke på samme måte kunne få plass i sakprosa. Kan det vel?  Som roman får fortellingen et helt annet språk, fordi forfatteren har hatt langt større frihet som romanforfatter. 

Det er en helt spesiell historie Stranger har snublet over, bokstavelig talt. Om hvordan hans kones jødiske familie krysser sporene til Henry Rinnan. Uhyggelig, men samtidig veldig god bok!

Og Gabrielsen har iallefall  rett i at Stranger skriver sabla  godt.

Men størst av alt er Grieg. Peer på pub!

057C8D30-706F-4539-97C8-809BEC229AD3Når du skal på Parkbiografen i Skien, for å se forestillingen Peer på pub, skapes det noen forventninger.

Forventninger om pubteater. De forventningene ble ikke innfridd, og det er jeg glad for. Det ble mye bedre enn det jeg tenkte at Peer på pub som  pubteater kunne være.

Regissør Ida Høy har laget en veldig fin Peer Gynt, som starter i lett slentrende stil, kanskje vel litt slentrende i starten. Men fra  Peer sitter i baren er forestillingen i gang på skikkelig.

Parbiografen kler oppsetningen,  hele  rommet tas i bruk.

Forestillingen er variert. Den veksler fint mellom det helt enkle og rene til det mer grovkornede uttrykket. Med enkle virkemidler kreves ofte mer av skuespillerne. Og skuespillerne, de leverer! Spesielt må nevnes Martin K Østenson som Peer, en perfekt Peer på alle måter. Leken, og akkurat passe eplekjekk slik vi liker Peer. De andre skuespillerne som spiller flere roller, fungerer også veldig godt. De er gode i det de gjør. Den grønnkledde er kanskje den mest spektakulære. Mor Åse er annerledes enn det vi er vant til, yngre og sterkere på et vis. Det er en fin vri, men når det er sagt synes jeg ikke Mor Åses død fungerte så godt. Mor Åse døende på en bardisk,  ble forstyrrende for meg.

Espen  Gjelstad Gundersen sitter med elpiano på scenen hele forestillingen, og gir et  vakkert tonefølge til syngende skuespillere. Han blir en fin del av oppsetningen med sin plassering på scenen.

Det synges låter av The Doors, Prince m.m, men det er  Griegs musikk  som får mest plass. Og akkurat det var veldig uventet. (Et like godt valg som å ha Kåre Nordstoga på orgel i Brand). Solveigs  sang ble nydelig fremført, og kanskje det som berørte meg aller mest. Ikke bare sangen, det var noe med skikkelsen, tilstedeværelsen og noe genuint vakkert i det lille, men akk så store, uttrykket denne sangeren har.

Denne oppsetningen er god. Men om man forventer en skrålete, komisk  og burlesk Peer Gynt – så er det ikke det man får. Med unntak av den Grønnkledde kanskje. Slik sett lever ikke forestillingen helt opp til navnet sitt, synes jeg. Puben er ikke viktig nok for handlingen. Peer på pub krever nok et noe mer  lyttende publikum enn et det du finner på en pub en vanlig torsdag. Forestillingen var litt lang idag, men oppsetningen skal leve videre som  stykkevis og delt. Slik konseptet legger opp til. Vel blåst til Lerkefugl produksjoner