Når det er lockdown på alvor.

Det er driv i fortellingene, og karakterene er troverdige. Som leser lurer du på hvordan det går med med både føll og avkom hos dyr såvel som hos mennesker. Det er interessant hvordan Lunde beskriver thakienes instinkter, hierarkier og omsorgsevne, og samtidig hvor vanskelig det samme kan være for menneskene. For eksempel nærhet og følelser til partner eller barn.

Det er spesielt å lese om fortellingen som er lagt til Norge, særlig i denne koronatid. Her snakker vi lockdown på alvor. Butikkene og apotekene er stengt. Ikke bare stengt, de finnes ikke folk der lenger. Strømmen har gått, folk forlater hus og hjem, og vandrer mot nord. Vandrerne som de kalles, har slettes ikke allitid edle hensikter, for de er sultne.

Du skjønner du leser en god bok når du skamsvir middagen..

Przewalskis hester er en slik bok. En bok om thakier, de mongolske villhestene, om både dyr og menneskers livsvilkår.

Tre gode fortellinger nøstes opp i tre ulike tidslinjer. Dette grepet har Maja Lunde også brukt i de to foregående bøkene; Bienes historie og Blå, den mye omtalte klimakvartetten. Fjerde bok har ikke kommet ut enda.

Det som er interessant i denne boka er hvordan vi blir kjent med thakiene en helt spesiell dyrart. Om hierarkiet, omsorgen og livsgrunnlaget for disse dyrene. Samtidig ser vi vår egen art, homo sapiens og våre livsstrukturer, gjennom bokens hovedkarakterer. Det er vanskelig med nærhet og følelser. Det er vanskelig å forstå sine nærmeste. Dette kommer særlig frem i historien om Karin og hennes sønn.

Men hva gjør det med oss når livsgrunnlaget rammes, grunnet klima, global warming. Hva gjør du som mor for å bytte til deg litt mat, til din eneste datter? Hva må til for å få en dvask torsk, eller et stykke kjøtt? Hva gjør du når du må ta livet av husdyra fordi høyet er råttent? Hva gjør du når du må partere dyra, salte og tørke kjøttet, og legge i lake?Fryseren virker ikke..

Det er uhyggelig, selv om uhyggen kanskje er mer dempet her enn i Biene og Blå, men det er håp. Heldigvis.

Les den!

Når Trygdebeistet er mora di.

Mimir Kristjansson må ha et islandsk fortellertalent.

Mamma er trygda, av Mimir Kristjansson.

En sjelden ærlig fortelling om livet fra medaljens bakside. For viss alle som har jobb, inntekt og i tillegg er friske, er medaljens forside i samfunnet, er de menneskene som er arbeidsledige, trygda og syke medaljens bakside i det samme samfunnet. De faller utenfor på alle måter.

Dette er historien om en mor som blir kreftsyk i ung alder, og mister jobb og inntekt og alt som hører med. En brutal klassereise fra borgerskap og rett ned i laveste klasse, med et brak. Underklassen. Velferdssamfunnet vårt er et fantastisk gode i samfunnet. Det er så godt som alle enig i. Det er ikke dermed sagt at det er fantastisk å være trygda. Det er det denne boka så godt får frem. Om Marit Wilhelmsen sitt liv som trygda. Om å være sønn av en trygda. Men alle kjenner vi noen som har lignende historier. For det er mange trygda i samfunnet vårt, og hver og en bærer de på en unik historie, som fortjener respekt og aksept. Ikke mistenkeliggjøring og disrepekt.

Mimir Kristjansson er kanskje velsignet med et islandsk fortellertalent, og dette krysset med en god penn, resulterer i god bok, og viktig bok. Analysen er kanskje enkel, men den er slettes ikke feil. Vel verdt å lese.

Gregers rettsdrama

Foto: Dag Jensen

Har du av og til lurt på hvordan det går videre når en bok er ferdig? På Teater Ibsen i Skien, får du vite hvordan det går etter at Hedvig er død. Gregers blir stilt for retten. Og det er en legjury bestående av ti publikummere som skal avgjøre dommen. ‘Vildanden – et rettsdrama’, starter der Ibsens Vildand slutter. Altså etter at Hedvig er funnet død inne på mørkeloftet.

Teatersjef Thomas Bye har laget et tenkt rettsdrama ut fra handlingen i Vildanden, slik vi kjenner den. Bye er modig når han setter Ibsens tekst inn i en helt ny sammenheng. En slags fortsettelse på det opprinnelige stykket. I forestillingen gjenfortelles Ibsens drama. De involverte forklarer seg om den tragiske hendelsen, som vitneavhør. Hedvig er død, og det etterforskes hvorvidt det er selvdrap, og om Gregers Werle er medskyldig.

Gregers som har tatt livsløgnen fra disse gjennomsnittsmenneskene, ved å fortelle sannheten om deres liv, vil at vi mennesker skal leve i sannhet. Det er hans ideale fordring.

Han tror på forklarelsens lys, og akkurat det poenget, ble vel tydelig ved at hver karakter hadde sin lampe som lyste når de førte ordet. Grossereren hadde prismelampe og Gamle Ekdal hadde en enkel fjøslykt osv.

Scenografien må også nevnes. En hvit rettssal formet som et amfi i halvsirkel. Rettsalen gir assosiasjoner til en type asyl eller institusjon. Karakterene hadde sin entre fra kasser/kister som kom ut av veggen. Skuespillerne var kledd i gulhvite institusjonsdresser og hadde hvitmalte ansikter, som om de var døende. Mon tro om dette var er slags frampek på at uansett utslag av rettssaken, ville de forbli levende døde.

Skuespillerne gjør en god jobb, så god som det er mulig, nesten sagt, med de konvensjoner som et rettsdrama fordrer. Det gir noen skuespillermessige begrensinger fysisk og verbalt. Så kan man selvsagt innvende at nettopp det, gir noe ekstra å spille på, og det gjør det. Enkelte skuespillere får det til å dirre. Feks Mathilde A J Skarpsno. Men når hele forestillingen er en rettssak blir det også noe hemmende litt tvangsmessig over spillet, synes jeg. Likevel, noen vitneforklaringer berørte mer enn andre. Gregers, Gina og gamle Ekdal beveget meg. De andre ble nok noe mer utvendig.

Gregers ble dømt medskyldig i Hedvigs selvdrap, til 14 år i fengsel. Han dømmes altså for å ha fortalt sin beste venn, at hans kone har løyet for ham, og holdt ham for narr over flere år.

Teater Ibsen har altså valgt å prøve Gregers, sannhetsapostelen, for retten, men er det bare Gregers som evt er skyldig i Hedvigs død?

Som teaterkunst blir rettsdrama noe vel flatt. Men på Teater Ibsen var det stor stemning lørdag kveld!

Medvirkende:

  • Tekst bearbeidet av: Thomas Bye
  • Instruktør: Moqi Simon Trolin
  • Scenograf/Kostyme: Benjamin la Cour
  • Lysdesigner: Ilkka Häikiö
  • Komponist: Anders Ortman
  • Maskør: Birgit Haugå
  • Dramaturg: Aslak Moe
  • Dommer/Gregers Werle: Stian Isaksen
  • Gregers Werle/Dommer: Mathilde Alfrida Jakobsen Skarpsno
  • Hjalmar Ekdal: Joakim Thrane
  • Gina Ekdal: Hanne Amalie Smedstad
  • Doktor Relling: Åsmund-Brede Eike
  • Gamle Ekdal: Ola Otnes
  • Håken Werle: Hans Jacob Sand

En villand av idag.

Villanda kledde både nynorsk og trøndersk språkdrakt på Det Norske Teatret..

Forestillingen starter med et slags frampek, hvor Hedvig poserer foran kamera, en fotoshoot, som gir assosiasjoner til stykkets slutt.

Hva skjer når Hedvig, en jente av idag, bruker fotolinsa som hjelpemiddel til både å søke kontakt, men også å skjule seg? Det får iallfall frem ensomheten til Hedvig, og hjelpeløsheten til de voksne. Hedvig er mye tilstede – hun både ser og hører hva som foregår. For selv om disse personene ser hverandre i dobbel forstand, ser de allikevel ingenting.

Det er en sterk og annerledes Hedvig vi møter i denne oppsetningen, spilt av Gina Bernhoft Gørvell. Forøvrig er det flere gode i denne oppsetningen. Paul Ottar Haga, Gard Skagestad, Bernhard Ramstad, Frode Winther, Ellen Birgitte Winther m.fl.

Det visuelle har fått stor plass i forestillingen, ikke så rart i og for seg, all den tid det er fotografering de driver med i det ekdalske hjem. Men på Scene 3 sitter Hjalmar og Gina bak hver sin Mac, og Hedvig fotograferer alle som kommer. Og bildene, de ses umiddelbart på bakvegg.

Handlingen ligger tett opp til Ibsens eget stykke, selv om teksten er kraftig modernisert – er det selvsagt flere av Ibsens egne replikker. Vel verdt å se.

TV serie teater. Tilsynelatende moderne.

Til tross for sin TV- serie stil så oppleves forestillingen litt old fashion. Eller ‘bare så nittitalls’ som ungdommen ville ha sagt.

Krenket, Nationaltheatret.  Skuespillere: Oddgeir Thune, Amina Sewali, Marte Engebrigtsen og Assad Siddique.

Vi er New York, og møter et par som bor i en tipp topp  moderne leilighet. Han  er en frafallen muslim, og har ikke bare  bytta navn, han har endra hele sin ID. Nå heter han Kapoor, som visstnok er mer indisk enn pakistansk, som er hans identitet.

Kapoor er advokat. På jakt etter store  oppdrag. Hans  kone Emily er kunstner, og veldig interessert i islamske kulturuttrykk.

Et vennepar kommer på middagsbesøk, det blir diskusjon og ender med krangel. Det får konsekvenser.

Dette er litt ‘gæmlisteater’, alt foregår i denne leiligheten, folk kommer og går. Det hele kan minne litt  om TV- serier som Seinfeld og Friends. Det er kjappe replikker, konflikt som spisser seg til, folk kommer og går ut og inn av dører som om det var en farse osv. Men denne teksten er langt mer alvorlig – den handler om å føle seg krenket.

At han som advokat forsvarte en muslim ble brukt mot  han. Han får  ikke bli partner i firmaet. Slik sett hjelper det ikke Kapoor å bytte navn og ID .. hans kultur eller religion bærer han med seg . Enten han vil eller ikke.

«Jeg vil alltid være et mål , om ikke jeg er den som skyter , vil jeg alltid være et mål for den som skyter» sier han. Kapoor er og blir krenket. Det snakkes om tilhørighet, og tanken eller ideen  med stykket er veldig bra. Men her står formen litt i veien for teksten eller for innholdet.

Det berører ikke nok, Vi blir ikke tilstrekkelig nok revet med i det som burde ha engasjert oss.

Skuespillerprestasjonene er litt varierende. Jeg får ikke helt tak på Marte Engebretsen, hennes karakter blir noe maniert, mer enn de andre.

Totalt sett en helt grei forestilling!

Nora, en erotisk slikkemunn, og Torvald en psykisk syk..

For en fornøyelse å lese Nora, av Merete Pryds Helle. En bok Pryds Helle lar oss bli kjent med Nora, lenge før Torvald kommer inn i bildet. Vi møter Nora som barn, ungdom og voksen. Og vi kjenner igjen flere trekk ved Norakarakteren, ikke minst slikkemunnen, lerkefuglen og lille ekornet. Trangen til søtsaker, ødslingen med penger osv osv. Men vi får litt mer kjøtt på beinet i denne skikkelsen.

Molde, en by ved fjorden,  er stedet for handlingen. Pryds Helle har gjort sin research. For ifølge Ibsens tidlige arbeider med Et dukkehjem, ble handlingen lagt  til nettopp Molde.

En viktig forskjell er at mens Ibsen skrev dramatikk, er dette prosa. Det er så fornøyelig å lese. Nora vokser frem som en bestemt, men dog så livsglad kvinne. Det er morsomt å lese hvor erotisk Pryds  Helle har gjort Nora. Her brukes  tjenestepikenes sovekammer som åsted for hemmelig erotisk samvær, av vovet karakter. Og dette med sex i tjenestepikenes sovekammer  var jo ikke helt ukjent for Ibsen heller.

Der viser seg at den kjekke studenten Torvald Helmer, ikke lider av noen tuberkulose, men psykiske lidelser. Og sydentur blir anbefalt for at Torvald skal bli frisk. Så var det det med pengene da.. det  er dyrt å dra til til syden. Men Noras far har penger, og han er jo syk osv osv.. Bare les den!

#ibsennor #fradiktningtildiktning #fradramatikktilprosa

Godt plot, godt driv og gode karakterer🖐

Agnes Ravatns siste bok, Dei sju dørene,  er en herlig bok som nesten leses av seg selv. En fornøyelig bok med andre ord.

Det handler om litteraturviteren Nina Wisløff og hennes mann, helsebyråden. De må flytte fordi huset skal rives og gjøre plass for bybanen  i Bergen. De har en datter som er lege, som ønsker seg leiligheten familien eier. Der bor det for tiden en alenemor. Mor og datter besøker henne for å se på leiligheten. Datteren er  pågående og ganske freidig i sin framferd. Et par dager senere er leieboeren  borte, sporløst forsvunnet.  Politiet  setter igang etterforsking. Det gjør litteraturviteren Nina Wisløff også, på sin måte. Tidligere har hun utbasunert i en offentlig sammenheng at litteraturvitere burde være etterforskere, ikke politiet.  Resten av plottet er i kjent stil. Det legges ut spor, kalde og varme spor. Selve oppbyggingen av storyen må være et skoleeksempel på klassisk dramaturgi. Alt fra anslaget, til videre utvikling av plot;  konflikt, spenning og løsning. Når løsningen  kommer, stoler vi  ikke helt på at det er løsningen. Vi venter  på en overraskelse ..og. .%#*+#@  jeg anså mannen som en mulig gjerningsmann, men jeg hadde ikke tenkt på svogeren ?!@&:?&? . boka klarer fint å holde på spenningen. Det er kult!

Boka er skrevet som en dagbok. Det i seg selv gir tempo og driv.

Ravatn skriver godt, og  plottet er bra. Det er også litt fiffig hvordan Ravatn bruker elementer fra eventyr, som feks tittelen. Hun viser også til ulike  teorier fra bl..a.  Bruno Bettelheim, Freud og Aritoteles. Det bakes fint inn i historien, men det er akkurat på grensen.

Fire  øyne på en terning, kanskje fire og et halvt øye.. Det er ikke helt som Ravatns første roman, Fugletribunalet.
Men Ravatns leverer! 🖐

 

 

Leseverdig om livets mange fortellinger.

A200F31D-4645-4A8E-AFEE-B7CBBBD4F656

Denne boka kunne jeg raskt ha gått forbi, og tenkt at den handlet om småbarnsliv og ammetåke. Det gjør den ikke. Den handler om noe mye større. Den handler om å være til, og om å høre til. Om relasjoner, nye og gamle. Tittelen sier på ingen måte alt om en bok, men her synes jeg ikke at tittelen yter boka rettferdighet.

Fortelleren, som er moren i boka, forteller fra sitt liv til det nye barnet som er født. Hun forteller om hvordan den lille jenta ble til. Det var ingen enkel prosess og slett ingen selvfølge at hun skulle bli til. På samme måte som et tre kan vokse inn i et gjerde, og fortsette å gro videre, kan et barn vokse ut av foreldrenes sår. ten at barnet nødvendigvis påføres de voksne sin smerte.

Det fortelles om hvordan foreldrene ble kjærester. Hvorfor det tok så lang tid. Det fortelles om sorgen som moren bærer på. Om hennes tidligere skrivelærer og gode venn. Et bånd så sterkt at hun måtte beskytte seg mot det.

Det er sjeldent å  lese noe så inn til margen nakent og hudløst. Når livet rommer så mye bekymring, at  livet nærmest leves på vranga, med innsida ut, må det være smertefullt.

Skomsvold skriver godt og medrivende. Det engasjerer fordi Skomsvold skriver så usentimentalt om dette skjøre livet. Bare noen få forfattere klarer å få meg inn på den strengen som dirrer av livet selv. Med Barnet klarte Kjersti Annesdatter Skomsvold det.