Mamma er trygda, av Mimir Kristjansson.

En sjelden ærlig fortelling om livet fra medaljens bakside. For viss alle som har jobb, inntekt og i tillegg er friske, er medaljens forside i samfunnet, er de menneskene som er arbeidsledige, trygda og syke medaljens bakside i det samme samfunnet. De faller utenfor på alle måter.

Dette er historien om en mor som blir kreftsyk i ung alder, og mister jobb og inntekt og alt som hører med. En brutal klassereise fra borgerskap og rett ned i laveste klasse, med et brak. Underklassen. Velferdssamfunnet vårt er et fantastisk gode i samfunnet. Det er så godt som alle enig i. Det er ikke dermed sagt at det er fantastisk å være trygda. Det er det denne boka så godt får frem. Om Marit Wilhelmsen sitt liv som trygda. Om å være sønn av en trygda. Men alle kjenner vi noen som har lignende historier. For det er mange trygda i samfunnet vårt, og hver og en bærer de på en unik historie, som fortjener respekt og aksept. Ikke mistenkeliggjøring og disrepekt.

Mimir Kristjansson er kanskje velsignet med et islandsk fortellertalent, og dette krysset med en god penn, resulterer i god bok, og viktig bok. Analysen er kanskje enkel, men den er slettes ikke feil. Vel verdt å lese.

Villanda kledde både nynorsk og trøndersk språkdrakt på Det Norske Teatret..

Forestillingen starter med et slags frampek, hvor Hedvig poserer foran kamera, en fotoshoot, som gir assosiasjoner til stykkets slutt.

Hva skjer når Hedvig, en jente av idag, bruker fotolinsa som hjelpemiddel til både å søke kontakt, men også å skjule seg? Det får iallfall frem ensomheten til Hedvig, og hjelpeløsheten til de voksne. Hedvig er mye tilstede – hun både ser og hører hva som foregår. For selv om disse personene ser hverandre i dobbel forstand, ser de allikevel ingenting.

Det er en sterk og annerledes Hedvig vi møter i denne oppsetningen, spilt av Gina Bernhoft Gørvell. Forøvrig er det flere gode i denne oppsetningen. Paul Ottar Haga, Gard Skagestad, Bernhard Ramstad, Frode Winther, Ellen Birgitte Winther m.fl.

Det visuelle har fått stor plass i forestillingen, ikke så rart i og for seg, all den tid det er fotografering de driver med i det ekdalske hjem. Men på Scene 3 sitter Hjalmar og Gina bak hver sin Mac, og Hedvig fotograferer alle som kommer. Og bildene, de ses umiddelbart på bakvegg.

Handlingen ligger tett opp til Ibsens eget stykke, selv om teksten er kraftig modernisert – er det selvsagt flere av Ibsens egne replikker. Vel verdt å se.

Til tross for sin TV- serie stil så oppleves forestillingen litt old fashion. Eller ‘bare så nittitalls’ som ungdommen ville ha sagt.

Krenket, Nationaltheatret.  Skuespillere: Oddgeir Thune, Amina Sewali, Marte Engebrigtsen og Assad Siddique.

Vi er New York, og møter et par som bor i en tipp topp  moderne leilighet. Han  er en frafallen muslim, og har ikke bare  bytta navn, han har endra hele sin ID. Nå heter han Kapoor, som visstnok er mer indisk enn pakistansk, som er hans identitet.

Kapoor er advokat. På jakt etter store  oppdrag. Hans  kone Emily er kunstner, og veldig interessert i islamske kulturuttrykk.

Et vennepar kommer på middagsbesøk, det blir diskusjon og ender med krangel. Det får konsekvenser.

Dette er litt ‘gæmlisteater’, alt foregår i denne leiligheten, folk kommer og går. Det hele kan minne litt  om TV- serier som Seinfeld og Friends. Det er kjappe replikker, konflikt som spisser seg til, folk kommer og går ut og inn av dører som om det var en farse osv. Men denne teksten er langt mer alvorlig – den handler om å føle seg krenket.

At han som advokat forsvarte en muslim ble brukt mot  han. Han får  ikke bli partner i firmaet. Slik sett hjelper det ikke Kapoor å bytte navn og ID .. hans kultur eller religion bærer han med seg . Enten han vil eller ikke.

«Jeg vil alltid være et mål , om ikke jeg er den som skyter , vil jeg alltid være et mål for den som skyter» sier han. Kapoor er og blir krenket. Det snakkes om tilhørighet, og tanken eller ideen  med stykket er veldig bra. Men her står formen litt i veien for teksten eller for innholdet.

Det berører ikke nok, Vi blir ikke tilstrekkelig nok revet med i det som burde ha engasjert oss.

Skuespillerprestasjonene er litt varierende. Jeg får ikke helt tak på Marte Engebretsen, hennes karakter blir noe maniert, mer enn de andre.

Totalt sett en helt grei forestilling!

For en fornøyelse å lese Nora, av Merete Pryds Helle. En bok Pryds Helle lar oss bli kjent med Nora, lenge før Torvald kommer inn i bildet. Vi møter Nora som barn, ungdom og voksen. Og vi kjenner igjen flere trekk ved Norakarakteren, ikke minst slikkemunnen, lerkefuglen og lille ekornet. Trangen til søtsaker, ødslingen med penger osv osv. Men vi får litt mer kjøtt på beinet i denne skikkelsen.

Molde, en by ved fjorden,  er stedet for handlingen. Pryds Helle har gjort sin research. For ifølge Ibsens tidlige arbeider med Et dukkehjem, ble handlingen lagt  til nettopp Molde.

En viktig forskjell er at mens Ibsen skrev dramatikk, er dette prosa. Det er så fornøyelig å lese. Nora vokser frem som en bestemt, men dog så livsglad kvinne. Det er morsomt å lese hvor erotisk Pryds  Helle har gjort Nora. Her brukes  tjenestepikenes sovekammer som åsted for hemmelig erotisk samvær, av vovet karakter. Og dette med sex i tjenestepikenes sovekammer  var jo ikke helt ukjent for Ibsen heller.

Der viser seg at den kjekke studenten Torvald Helmer, ikke lider av noen tuberkulose, men psykiske lidelser. Og sydentur blir anbefalt for at Torvald skal bli frisk. Så var det det med pengene da.. det  er dyrt å dra til til syden. Men Noras far har penger, og han er jo syk osv osv.. Bare les den!

#ibsennor #fradiktningtildiktning #fradramatikktilprosa

Agnes Ravatns siste bok, Dei sju dørene,  er en herlig bok som nesten leses av seg selv. En fornøyelig bok med andre ord.

Det handler om litteraturviteren Nina Wisløff og hennes mann, helsebyråden. De må flytte fordi huset skal rives og gjøre plass for bybanen  i Bergen. De har en datter som er lege, som ønsker seg leiligheten familien eier. Der bor det for tiden en alenemor. Mor og datter besøker henne for å se på leiligheten. Datteren er  pågående og ganske freidig i sin framferd. Et par dager senere er leieboeren  borte, sporløst forsvunnet.  Politiet  setter igang etterforsking. Det gjør litteraturviteren Nina Wisløff også, på sin måte. Tidligere har hun utbasunert i en offentlig sammenheng at litteraturvitere burde være etterforskere, ikke politiet.  Resten av plottet er i kjent stil. Det legges ut spor, kalde og varme spor. Selve oppbyggingen av storyen må være et skoleeksempel på klassisk dramaturgi. Alt fra anslaget, til videre utvikling av plot;  konflikt, spenning og løsning. Når løsningen  kommer, stoler vi  ikke helt på at det er løsningen. Vi venter  på en overraskelse ..og. .%#*+#@  jeg anså mannen som en mulig gjerningsmann, men jeg hadde ikke tenkt på svogeren ?!@&:?&? . boka klarer fint å holde på spenningen. Det er kult!

Boka er skrevet som en dagbok. Det i seg selv gir tempo og driv.

Ravatn skriver godt, og  plottet er bra. Det er også litt fiffig hvordan Ravatn bruker elementer fra eventyr, som feks tittelen. Hun viser også til ulike  teorier fra bl..a.  Bruno Bettelheim, Freud og Aritoteles. Det bakes fint inn i historien, men det er akkurat på grensen.

Fire  øyne på en terning, kanskje fire og et halvt øye.. Det er ikke helt som Ravatns første roman, Fugletribunalet.
Men Ravatns leverer! 🖐